Suksess? Å vere nokon – utan å vere nokon
Kva vil det eigentleg seie å vere nokon i dag? I den digitale tidsalderen blir vi alle kasta inn i eit landskap der suksess blir målt i tal: følgjarar, abonnentar, kommentarar og likes. Overalt møter vi bilete av menneske som ser ut til å ha lukkast. Dei har noko å vise til, noko å fortelje, noko som gjer at dei blir lagt merke til. Dei blir gjentekne i straumen vår, løfta fram som førebilete, medan vi andre sit att med kjensla av å vere små, usynlege – og kanskje ikkje heilt verdt noko.
Sjølvsagt kan vi trøyste oss med at det ikkje alltid er sant det vi ser. Statistikken kan ha feilkjelder. Tal kan manipulerast. Men sjølv om tala stemmer, så er det likevel ei realitet at nokon klarer å spele saman med algoritmane, å treffe dei mekanismane som løftar dei opp og gjev dei synlegheit. Og då er resultatet følgjarar i tusental, kommentarar i hopetal, og ein posisjon som gjer at dei ser ut til å vere «nokon» i denne digitale verda.
Men kva med dei som kjem seinare på bana? Dei som har ei anna røyst, ein annan tone, noko som ikkje glir inn i algoritmane, men som kanskje berre treff nokre få tilfeldige lesarar her og der? Dei vil for alltid leve i det terrenget der dei får éin eller to kommentarar, nokre få følgjarar – og dei kjem aldri vidare.
Eg har kjent på det sjølv. Eg har skrive og publisert, og ofte fått berre eit par svar. Samstundes ser eg andre som får ti, tjue, hundre reaksjonar med det same. Det gjer noko med sjølvbiletet. Ein kan lure på om ein verkeleg har noko å bidra med, eller om ein berre ropar ut i tomrommet.
Men her kjem det viktige spørsmålet: Kva er det eg eigentleg vil med skrivinga mi?
For eg har lært at det er nesten umogleg å byggje opp ein stor følgjarskare. Det er nesten umogleg å skape eit rom med mange tusen abonnentar eller å slå gjennom i ei verd som alt er overfylt av sterke tilbod og inspirerande stemmer. Eg må berre innsjå at eg ikkje kjem til å «stå ut» i algoritmane si verd.
Likevel: Eg har funne mi eiga løysing. Eg skriv fordi eg har glede av sjølve arbeidet. Eg skriv fordi det gjev meg kreativitet, fordi det får meg til å kjenne meg levande. Når eg publiserer ein tekst og ser at han faktisk ser bra ut – saman med eit bilete eg er nøgd med – då kjenner eg ei glede som ikkje treng å målast i pengar eller i talet på følgjarar. Det er min eigen aktivitet, min eigen skaparkraft.
Og her ser eg tydeleg korleis den digitale tidsalderen har kortslutta verdiane våre. Vi har lært at suksess er det same som pengar, følgjarar og marknadskraft. Men det er ikkje sant. Suksess kan òg vere å halde fram med å skape, sjølv om ingen ser på. Suksess kan vere å gjere noko ein sjølv opplever som meiningsfullt.
Eg har i tillegg funne noko anna å halde meg til: eit syn på kven eg er, kvar eg kjem frå, kvar eg står no – og kvar eg er på veg. Og det synet på meg sjølv er det viktigaste eg har i livet. Eg trur det gjeld for alle menneske: Det viktigaste er at vi har eit syn på oss sjølve som vi kan akseptere og leve med. Om vi kan leve godt med det, om vi ser både styrkane og svakheitene våre, og om vi har eit godt forhold til dei næraste rundt oss, då har vi ein veldig viktig kapital. Ein personleg, moralsk og psykisk kapital, som gjer at vi står sterkt.
Eg ser òg at eg har vore heldig i historia. I det 20. hundreåret vart eg fødd tre år før midten av hundreåret, i 1947. Den andre verdskrigen hadde nettopp teke slutt, og foreldra mine hadde møtt kvarandre i dei glade dagane våren 1945. Dei fann saman og heldt saman heile livet. Dei skapte ein trygg heim for meg og bror min, og vi hadde det veldig fint – kanskje finare enn vi sjølve var klar over. Det var mykje arbeid og slit for foreldra mine, og både bror min og eg lærte oss å vere nøkterne, men vi hadde det vi trong. Vi kunne vekse opp og bli balanserte, sjølvtrygge menneske.
For min eigen del var det endå betre at eg fekk meg utdanning. Eg fekk oppleve kjærleiken og stifte familie. Men eg møtte òg sterke motgangar og mange vonde ting, som gjorde at det første samlivet braut saman. Eg flykta ut av det og møtte ei ny kvinne som eg no har vore saman med i 40 år, og som har gjeve meg det eg ikkje fekk i det første samlivet.
Eg kan òg vere takksam for at eg no har kome gjennom ein yrkeskarriere på fire tiår, der eg tente meg opp ein basis som gjev meg ei rimeleg god pensjon. Eg høyrer til den generasjonen av etterkrigsbarn som har den beste pensjonen som finst, og det kan eg vere djupt takksam for. Det gjer at eg kan leve i tryggleik og vissheit om at eg har nok til å klare meg økonomisk resten av livet, saman med den eg er glad i.
Og ikkje berre det. Etter mor mi, som var flink til å spare, fekk eg òg ein arv som eg har forvalta og teke vare på på ein måte som gjer at verdiane stig. Det er noko eg kan bruke som eit prov på at eg trass alt er verd noko – sjølv om eg har lukkast svært dårleg med skriveprosjekta mine når det gjeld å skaffe mange lesarar, følgjarar, abonnentar og kjøparar av nettkursa mine.
Så ser eg at eg er i ein situasjon der eg er heldig. Eg har god helse og kan kanskje leve i mange år til om eg er heldig. Eg har tru på livet, og eg har tru på at mennesket trass alt kan vere godt, og at menneskelivet kan vere godt. Trass alt det mørke og negative vi ser rundt om i verda i dag. Eg trur det er ein forbipasserande tilstand. Og eg trur at verda etter kvart vil reise seg igjen og bli betre enn ho er i dag.
Kanskje er det akkurat her fridomen ligg: Eg kan vere nokon – for meg sjølv, for dei få som faktisk les, for dei som verkeleg treng orda mine – utan å vere nokon i algoritmane sitt språk.
